Snoopy

Snoopy er en våff som er født 11 september 2001. Han er halvt border collie, og svart med hvitt på alle labbene, noe som kjennertegner border collier, hvit på haka, halsen, brystet og magen. Han kom til meg som 2-åring. Det var ingen som ville ha han, og da tenkte jeg at jeg måtte jo gi han en sjanse i livet. Jeg var veldig usikker på å ta han til meg siden han er halvt border collie. Hadde hørt mye om han, at han dro fryktelig mye i båndet, og ikke var husrein. At de kunne ta så feil!

Ellers elsker Snoopy på kjøre bil. Så det er ganske slitsomt å i det hele tatt gå i nærheten av bilen uten at vi skal kjøre, for da drar han som en gal og hopper opp på bilen. Men det gjelder KUN om han får sitte foran. Skjønner han at han skal sitte i bur (noe som skjer en ytterst sjelden gang om jeg har med to passasjerer) stikker han av. Veldig praktisk med dårlig tid...

Snoopy er veldig bedagelig. Inne er han superrolig, og det er nesten så jeg reagerer hvis han er våken og skulle finne på å gå litt rundt, eller leke med ballen/bamsen sin. Så skulle egentlig ikke tro at det er border collie i han. Han er fin å ha med bort, legger seg bare rett under bordet. Derfor er han nesten aldri hjemme alene.

Snoopy har sine kose-perioder. Men må være på hans premisser da! hehe... Når Snoopy koser lager han masse brommelyder. det er veldig søtt da =) Eller han legger seg i andre enden av sofaen for meg og brommer helt til jeg kommer og koser med han.

Snoopy er glad i godbiter, spesielt t-bonz hundegodt og struper. På julaften luktet han seg ut den beste gaven under treet, og lå der og passet på den helt til det blei gaveutdeling. Heldigvis var den til han, og han blei veldig fornøyd da han endelig kunne få strupen sin. Det er ulempen med en smart hund - Jeg hadde lovet han at han skulle få gaven sin på julaften, og det var akkurat som at han skjønte at da var det julaften.

Gjeterhunder er på alt med fart, og Snoopy er ingen unntak der. Han løper gjerne etter andre hunder som løper, biter meg i føttene eller rollerbladesene mine eller bare folk. Men det er bare folk som han kjenner. Det er litt artig å få han til å bite meg i føttene, be han sitte mens jeg løper i full fart av gårde og rope på han. Da føler man seg ikke mye tøff, og tenker at det er godt mulig å bli redd en hund ja... Når de kommer i 150 km/t og henger i buksebeina på en.

Jeg er så utrolig glad for at det ble oss to, og kunne aldri i livet fått meg en bedre hund! Vi er helt perfekte for hverandre.